Færre enn en håndfull innen det sikkerhets- og forsvarspolitiske fagmiljøet i Norge har vært kritiske til at Forsvaret er blitt redusert til en brøkdel, og at norsk sikkerhet i sin helhet er blitt overlatt til NATO, dvs. i realiteten til USA, som står for over 70 % av NATOs budsjett.
Av Øystein Steiro Sr, @SteiroSr
Det er ikke bare i strid med NATO-traktatens artikkel tre, som sier at ethvert medlemsland er ansvarlig for å ivareta egen sikkerhet så vel som å bidra til NATOs kollektive sikkerhet. Det er i strid med all sunn fornuft og tidligere erfaring, særlig for et geopolitisk utsatt land som Norge, som ligger der det ligger, som en strategisk buffer mellom supermaktene.
Kritikken siden Forsvarsreform 2000 er blitt neglisjert og avfeid med at territoriell krig på det europeiske kontinent ikke lenger ble ansett som mulig etter Sovjetunionens oppløsning og den økte integrasjonen mellom landene i Europa i EU.
Det ble lenge vist til at Russland var på vei mot stabilt demokrati, og at USA uansett ville komme oss til unnsetning dersom vi skulle trenge det.
Nå har det omsider vist seg at politikerne har tatt grundig feil. De har ledet oss inn i en varslet og i stor grad selvforskyldt katastrofe!
Mens vårt eget forsvar ligger nede, er vi for alle praktiske formål i krig med vår stormaktsnabo i øst. EU står selv midt i en økonomisk og politisk krise. Og amerikanerne har gjort det ettertrykkelig klart at de ikke vil komme oss til unnsetning om vi ikke rydder opp i eget bo.
Jonas og Jens, Erna og Sylvi er omsider tatt med buksene og skjørtene langt nedenfor knærne. Men det skal sies at de er i «godt» selskap. For det er ikke mange av de 169 som har tatt til motmæle. Og når sant først skal sies, har de vært understøttet både av naive sikkerhetspolitiske fagmiljøer og servile militærfaglige rådgivere.
Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk har de siste 30 årene vært preget av en virkelighetsflukt og eskapisme vi må tilbake til mellomkrigstiden for å finne maken til. Ansvarsløse norske politikere har over lang tid undergravd norsk sikkerhet.
Det er ikke noen i den norske delegasjonen under sikkerhetskonferansen i München som har noe å være stolt av. De måtte alle stå skolerett da visepresident J.D. Vance gav den en lekse sist fredag som de for all del ikke må glemme.
Advarslene og faresignalene har imidlertid vært mange opp gjennom årene. De første tegnene så vi allerede i 2002, da Russland begynte å ruste opp med stigende råvarepriser parallelt med at de europeiske NATO-landene rustet ned.
Det neste var Russlands intervensjon i det østlige Georgia i 2008, som ble etterfulgt av en periode med en stadig mer selvsikker russisk utenrikspolitikk, som kulminerte med annekteringen av Krimhalvøya i 2014.
Men selv da fortsatte FD og UD sin tornerosesøvn. I de ti årene som fulgte har Norge faktisk vært en av de største sinkene til å følge opp våre forpliktelser overfor våre allierte og NATO-vedtaket fra 2014 om å øke forsvarsbudsjettet til 2 % av BNP.
Først etter at Trump kom på banen i 2016, og etter at Russland invaderte Ukraina i februar 2022, begynte det å demre. Trump gjorde det klart at de europeiske NATO-landene måtte ta sin del av forsvarsutgiftene i NATO. Putin gjorde det klart at han mente alvor med at Ukrainas NATO-medlemskap var å gå over streken.
For Norges del resulterte det i Forsvarskommisjonens anbefaling i mai 2023 med tilrådning om en sterk økning i forsvarsbudsjettet. Det var positivt, men så altfor sent.
For mens krigen raser med full styrke i Ukraina, og amerikanerne har gitt beskjed om at USA har mer enn nok med å håndtere Kina, vil det minst ta 12–15 år, antakelig nærmere 20 år, å gjenoppbygge forsvaret i Norge og i Europa for øvrig.
I mellomtiden står vi der med rumpa bar. For mens sikkerhetsbildet kan endre seg i løpet av måneder, og noen ganger i løpet av uker og dager, er militære kapasiteter og forsvarsstrukturer noe det tar lang tid å bygge opp.
Om Forsvarskommisjonens anbefalinger i det hele tatt følges opp av Stortinget, vil vi ikke ha et adekvat forsvar på plass før tidligst i 2036.
NATO og USA er viktige for norsk sikkerhet. Men norsk sikkerhet kan ikke alene være basert på andre nasjoner og en relativt fjern stormakts velvilje, til enhver tid og i enhver situasjon. Som advart gjentatte ganger, vil spørsmålet om USA kommer Norge til unnsetning, være avhengig av USAs kapasitet og vilje.
Nå har USA mer enn nok med seg selv etter tre opprivende presidentvalg hvor velgerne har vist at de har fått nok av forfeilet amerikansk intervensjonisme. Og Trump-administrasjonen har mer enn nok med å håndtere Kina og et Midtøsten som tidligere amerikanske presidenter har bidratt til å sette i brann, bl.a. med Norges hjelp.
I den utstrekning USA vil komme Europa til unnsetning, vil det først og fremst være for å ivareta egne sikkerhetsinteresser og for å forsvare seg selv. Filantropi og verdipolitikk står lavt i kurs hos stormaktene.
Det var slik USA kom aktivt med i krigen på de alliertes side først i slutten av 1941, etter at 2. verdenskrig allerede hadde rast i nesten to år i Europa, og etter at det ble klart for amerikanerne at dersom Storbritannia falt, ville USA være neste stopp for Nazi-Tyskland.
USA ser imidlertid ikke Russland som noen umiddelbar trussel i dag. Det har heller ikke Europa noen grunn til å gjøre, forutsatt at Norge og de europeiske NATO-landene gjenoppbygger sitt eget forsvar. Før krigen i Ukraina hadde Russland en økonomi på størrelse med den spanske, og trass i tre års krigføring har ikke russerne klart å okkupere mer enn knapt 20 % av Ukrainas landareal.
Det er lite som taler for at russerne vil legge seg ut med hele Europa hvis de kan unngå det – og hvis NATO står samlet og de europeiske NATO-landene gjør som Trump lenge har anmodet om og noen få har advart om enda lenger: gjenoppbygger sitt eget forsvar.
Det gjelder særlig for et lite og geopolitisk utsatt land som Norge. Om vi ikke vil forsvare oss selv, kan noen andre komme til å gjøre det for oss. Det vil enten være Russland eller USA. Geopolitisk har Norge omtrent den samme utsatte posisjonen på NATOs nord-flanke som Ukraina har på den sørlige.
Og om noen andre «kommer for å forsvare landet vårt for oss», slik USA og de europeiske NATO-landene har gjort i Ukraina, kommer det ikke til å skje på våre premisser, men på deres.
Mens landet vårt blir gjort til slagmark, vil verken krigen eller fredsforhandlingene finne sted på våre premisser. Som Ukraina nå får erfare, vil vi til og med slite med å få en plass ved forhandlingsbordet.
I internasjonal politikk er det stormaktene som rår, enten de heter Russland, Kina eller USA. De små landene er i beste fall kun å betrakte som hjelpestater. De blir fort objekter for stormaktenes interesser.
Om Ukraina og Europa likevel skulle få en plass ved forhandlingsbordet, vil det det kun være av kosmetiske grunner og som bisittere uten reell innflytelse.
Krigen i Ukraina kunne vært unngått hvis Norge og de europeiske NATO-landene ikke hadde bidratt til å skape det militære maktvakuumet som oppsto da Russland rustet opp og de selv rustet ned.
Krigen kunne vært unngått dersom USA og Clinton hadde holdt sine løfter til Russland og Jeltsin om ikke å ekspandere NATO mot øst, men i stedet hadde innlemmet Russland i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur.
I stedet gjorde USA og EU det motsatte. EU prøvde å ta ut en «fredsdividende» ved å neglisjere opprustningen på russisk side. USA brøt alle sine løfter og spilte i stedet russerne over i kinesernes leir.
EU gjorde vondt verre og seg selv mer sårbar med det grønne skiftet og en håpløs energipolitikk, en splittende og kostbar innvandringspolitikk samt en globaliseringspolitikk hvor en stor del av industribasen er flyttet fra EU til Kina og andre lavkostland.
Det er bare å lytte og ta inn over seg hva visepresident Vance sa i München sist fredag. Først må Europa rydde opp i en krig og en krise som Europa og EU i stor grad selv har bidratt til å skape.
Norske politikere må ta ansvar eller bli stilt til ansvar for de mange forsømmelser og feilvurderinger de har gjort i forsvars- og sikkerhetspolitikken over flere tiår.
Det må tas rev i seilene. Vi trenger rett og slett et nytt mannskap. Vi trenger USA, men vi trenger enda mer politikere som forstår amerikansk politikk, USAs sikkerhetsinteresser og USAs rolle som vår allierte.
Vi trenger politikere som er lydhøre overfor Trump-administrasjonen, ikke politikere som omtaler Trump og hans regjering i de mest fordømmende og udiplomatiske vendinger, slik som utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) og leder av utenrikskomiteen, Ine Eriksen Søreide (H). De skader norske interesser.
Vi trenger ikke politikere som fortsatt stikker hodet i sanden og nekter å akseptere de brutale realiteter, en krig og en krise de selv har vært med på å skape og et nederlag i Ukraina som de selv har vært med på å legge premissene for.
Romersk ordtak: Den som vil ha fred, må forberede seg på krig.
Denne saken er tidligere publisert på Document.no og i Steiro Sr. sin egen blogg: Alternativt Forum