Av Øystein Steiro Sr, @SteiroSr
Skrev Bjørnstjerne Bjørnson i 1869. Det er nå blitt april, og jeg lurer på hva jeg skal velge. Det er bare et halvt år til valget. Men jeg har gått og lurt på det lenge. Hva skal jeg stemme på til høsten?
Som så mange andre, som ønsker en slutt på den ødeleggende innvandringen og den håpløse formuesskatten, kunne Fremskrittspartiet vært et naturlig valg. Frp har et godt program, og partiet har oppnådd kritisk masse. Men det har endret seg. Det er blitt domestisert. Det er blitt som de andre.
Sylvi sa så sent som i februar at hun ville stemt på Kamala Harris. Det sier det meste. Det er prisen for å bli tatt opp i ‘det gode selskap’. Frp er blitt en del av det.
Etter min mening, går det ikke an å stemme på et parti som konsekvent bryter alle valgløfter. Frp skuffet oss så til de grader sist da de var i regjering. Partiledelsen har vist seg å være fullstendig prinsippløs. Jeg vil ikke la meg bli lurt på nytt.
Jeg ser gjerne at Frp blir stort. Helst større enn Høyre. Men Frp er ikke til å stole på. De har en dårlig historikk. De jakter Høyre-velgere og er blitt som Høyre. Og det er for mange globalister og opportunistiske ultra-liberalister med skjult agenda i partiledelsen.
Frp må ha noen til å holde seg i ørene. Uten det ender vi opp som sist, med segway, lakrispiper og billig pappvin og knapt noe mer. De sier én ting i valgprogrammet, og gjør noe ganske annet så snart de er kommet i posisjon.
De gjør det i forvissning om at hukommelsen til den stille majoritet vil være utvisket av bortforklaringer, fredagstaco og Maskorama lenge før neste valg. Og om ikke det er nok, legger de, som de andre, skylden på Putin og Trump.
En ny fire-partiregjering med Høyre, Frp, Krf og V vil bli en ny katastrofe for alle oss som ikke ønsker mer innvandring, ikke mer EU-diktat, ikke mer offentlig sløseri, fortsatt prisstigning høye renter og lav valutakurs, bomringer og høye bensin- og strømpriser.
Frp dolket oss i ryggen for 30 sølvpenger og sorte limousiner. De satt i regjering i over 7 år fra 6. oktober 2013 til 20. januar 2020, og innfridde lite eller ingen ting av partiets fagre valgløfter. Lur meg en gang, skam deg: lur meg to ganger, skam meg! Det skal ikke skje!
Om en ønsker et oppgjør med den destruktive politikken til stortingspartiene, står en igjen med tre alternativ. Tre småpartier. Norgesdemokratene, Konservativt eller Industri og Næringspartiet.
Jeg vil påstå at det er de som utgjør den reelle opposisjonen mot globaliseringspolitikken, multikulturalismen, avgivelsen av suverenitet og råderett til EU og til klimahysteriet og wokegalskapen i Norge.
Det er de som representerer ‘vanlige folk’, mannen i gata, den stille majoritet og landets egentlige interesser. Det er de som representerer det folkelige opprøret vi ser i USA og i Europa mot globaliseringspolitikken til de etablerte elitene.
Det er ikke Senterpartiet, selv om Sp er kritisk til EU. Det er ikke tullepartiene Krf og Venstre. Og det er ikke lenger Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet, Høyre, Rødt, SV og MDG er det bare å glemme.
Jeg sier det fordi jeg har gjort noe jeg aldri har gjort før. Jeg har gjort noe de fleste, meg selv inklusive, normalt ikke gidder å gjøre. Jeg har lest partienes programmer. Jeg gjorde det i forbindelse med en artikkel for et par uker siden om partienes valgflesk.
Det var ingen liten jobb. Det tar timer å gå gjennom flere hundre sider med partiprogrammer. Få eller ingen gidder å gjøre det. De fleste av oss har som sagt, nok med fredagstaco og Maskorama. Men det var nyttig og opplysende.
De fleste velger parti basert på en blanding av politikernes trynefaktor og talegaver, konformitetspress og gruppelojalitet til venner og kolleger og på den narrativstyrte pressens villedende og partiske fremstilling av hva de enkelte partiene står for. Det er trist, men sant.
Gjennomgangen avslørte for mitt eget vedkommende mange av mine egne vrangforestillinger og fordommer. Det avslørte at den brunbeisingen, rødbeisingen, svartmalingen og stigmatiseringen de er blitt utsatt for, er uriktig og høyst ufortjent.
Det finnes utskudd i alle leire, men verken Konservativt, Norgesdemokratene eller INP består av nazister, putinister eller rasister. Slike fortellinger er kun uttrykk for hersketeknikk de etablerte partiene og narrativstyrte media bruker for å manipulere stemmekveget.
Jeg er sikker på at dersom velgerne virkelig gadd å lese partiprogrammene til disse tre partiene, og dersom de klarte å rive seg løs fra gammel partilojalitet og frykt for å bli stigmatisert som høyreekstreme ville de stemt på et av dem.
De står alle tre for en saklig og balansert politikk som et flertall av det norske folk støtter. De ønsker alle en grunnleggende kursendring, et oppgjør med globaliseringspolitikken og ikke minst med innvandringen – den største samfunnsmessige omveltningen noensinne.
Frp har en streng innvandringspolitikk, men ingen slapp inn så mange innvandrere som da Frp og Høyre satt i regjering. INP har uttrykt en pragmatisk holdning til innvandring. Og Konservativt har uttrykt en restriktiv holdning til innvandring med vekt på kristne verdier.
For Norgesdemokratene er innvandringspolitikken en kjernesak. ND vil stramme inn asylpolitikken kraftig, og særlig den muslimske velferdsinnvandringen. De vil stoppe opptak av kvoteflyktninger, innføre permanent grensekontroll og repatriere kriminelle innvandrere.
Jeg er nokså overbevist om at et klart flertall både av Høyre- og Ap-velgere har mer til overs for Norgesdemokratenes innvandringspolitikk enn for deres egne partiers innvandringspolitikk. Det er meg en gåte at de likevel fortsetter å stemme på H og AP når innvandringer er i ferd med å snu landet på hodet.
Likedan er partiledelsen både i H og Ap EU-tilhengere på sin hals. Det var de som fikk lurt oss inn i EU gjennom EØS-avtalen og uten folkeavstemming. Mens Frp støtter EØS-avtalen som rammeverk, ønsker både ND, INP og K å erstatte EØS med en bilateral handelsavtale.
Det fungerte bra tidligere. Og det har fungert særdeles bra for Sveits. Men Frp’s fislete holdning til EØS forteller om hvor partiet egentlig står når det gjelder globaliseringen. Glemmer ikke at det var Frp som godkjente ACER-avtalen og strømkablene.
Et flertall av velgerne er mot EU. At så mange like vel fortsatt stemmer på Høyre er således underlig. Høyre, Ap og de etablerte partiene er alle lunkne til forslag om demokratireform og folkeavstemninger. Det er bare ND som har det som en kjernesak i partiprogrammet.
En annen kjernesak for Norgesdemokratene gjelder nødvendigheten av å redusere de offentlige utgiftene dersom vi skal ha håp om å redde velferdsstaten. De offentlige utgiftene fortsatte bare å vokse da Frp satt med finansministeren i regjering sammen med Høyre.
Ingen i OECD har flere ansatte i offentlig sektor enn Norge. Ingen har like stor andel av arbeidsstyrken på trygd. Ingen har i nærheten av like mange på sykelønn. Få land har like stor innvandring. Ingen gir mer i bistand. Og få land subsidierer klimaindustrien tyngre.
Oversysselsettingen i offentlig sektor, den store andelen av arbeidsstyrken utenfor arbeidsmarkedet, innvandringen og de tunge overføringene i bistand og klimasubsidier, koster skattebetalerne og den arbeidsaktive delen av befolkningen dyrt.
Alle partier skjønner at dette ikke er bærekraftig og er kritiske til utgiftsveksten. Men verken Høyre eller Ap har vært villige til å gjøre noe med det. Frp hadde muligheten da de satt i regjering, men gjorde ingen ting. De offentlige utgiftene fortsatte bare å øke.
Norgesdemokratene ønsker å stramme inn på offentlige utgifter. Her er det et enormt innsparingspotensial. I stedet vil de bruke de frigjorte midlene til skattelettelser, økt innovasjon for en mer differensiert næringsutvikling og til å trygge velferdsstaten.
Den eneste innvendingen mot å stemme på et av de tre opposisjonspartiene, er at de er små. De blir systematisk neglisjert og ekskludert av NRK, TV2 og den narrativstyrte pressen og av de etablerte partiene som brunbeiser, rødbeiser og stigmatiserer over en lav sko.
På siste måling Respons gjorde for kort tid siden får de tre samlet drøyt 3 %. ND tok for en tid siden initiativ til et listesamarbeid, men ble avvist av de to andre. Det er synd. Et listesamarbeid ville trolig resultert i 2-3 representanter til hvert av de tre partiene.
Og med en stemme i Stortinget, vil de kunne bli hørt og sett og legge grunnlag for ytterligere vekst, slik tilsvarende partier har gjort i våre naboland, i Tyskland, Frankrike, Italia, UK og i USA. Det er ikke tvil om at de er en del av en folkelig protestbevegelse i sterk fremvekst.
Det er derfor å håpe at de mange i Høyre, Ap og Sp leser partiprogrammene til de tre små, og heller stemmer på det partiet de har mest til felles med, i stedet for å stemme av gammel vane, misforstått partilojalitet eller i frykt for å bli stigmatisert.
Jeg for min del og uten sammenlikning for øvrig, gjør som Bjørnstjerne Bjørnson, som spilte en sentral rolle i å forme vår nasjonale identitet i kampen for frihet og dominans fra Sverige og Danmark på slutten av 1880-tallet. Jeg vet hva han ville stemt.
Jeg velger meg april! Og jeg velger meg Norgesdemokratene. Håper så mange som mulig vil gjøre det samme!
Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det nye får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.
Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!
Vaktmester
