Glenn Diesen er blitt så sterkt trakassert at han nå ser seg nødt til å trekke seg fra alle politiske verv. Ukraina-haukene tåler rett og slett ikke at det bringes motforestillinger, kontekst og kontradiksjon inn i debatten vedrørende krigen i Ukraina.
Han har utfordret regjeringen og stortingspartienes selvmotsigende narrativ om at mere våpen og fortsatt krig er veien til fred i Ukraina. Av hensyn til familien og i frykt for å miste jobben, som professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, ber han nå om ikke å bli stemt på.
Han skriver på sin FB-side:
«Jeg kan dessverre ikke skrive tilsvar på vulgær sladder eller om hvorfor jeg ikke diskuterte Ukraina med den russiske ambassadøren i et intervju om Arktis som hadde absolutt ingenting å gjøre med Ukraina. Ikke en eneste gang har jeg blitt møtt med motargumenter om hva jeg faktisk argumenterer, men det er ubegrenset spalteplass i mediene til alle absurde og uærlige påstander om min etterrettelighet og spekulasjoner om dårlige intensjoner da det er dette ryktet som skal få meg sparket fra jobben. Dersom jeg svarer på en anklage i media, uansett hvor absurd anklagen er, så resulterer det i flere useriøse motsvar. Resultatet er at studenter og kollegaer blir bekymret, og universitetets omdømme blir skadet. Skittkastingen vil fortsette, men det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Jeg har trukket meg fra politiske verv (vennligst ikke stem på meg dersom jeg ikke kan fjernes fra valglisten), jeg skrev mitt siste tilsvar i Aftenposten 27 mai, og jeg kommenterer ikke lenger på henvendelser fra journalister. Det er ikke morsomt å bli kansellert, men alle mine aktiviteter i norsk politikk og media har allerede blitt avsluttet.»
Dette er tragisk. Diesens historie forteller alt om hvor dårlig det står til med ytringsfriheten, og dermed med demokratiet, i Norge. På viktige politikkområder er det ikke lenger mulig å mene noe annet enn ekkokammerets etablerte narrativ. Det gjelder krigen i Ukraina, men også innvandringspolitikken, klimapolitikken samt identitetspolitikken og woke\-galskapen.
Det brunbeises, rødbeises og svartmales i hytt og i pine og alle som ikke løper med flokken i ekkokammeret. Jeg er ikke enig i alt Diesen skriver, men han har bidratt til å kontekstualisere debatten om veien til fred i Ukraina er ved forhandlingsbortdet eller gjennom fortsatt våpenstøtte. Det skal han ros for.
Han har gått i rette med det vestlige narrativet om at invasjonen var helt uprovosert. Det var den åpenbart ikke! Diesen mener at narrativet til de europeiske NATO-landene er falskt og at det forhindrer mulighetene til å finne en diplomatisk løsning. Det er det ikke vanskelig å gi Diesen rett i.
Saken har som alltid minst to sider. Bakgrunnen for og årsakene til Russlands invasjon av Ukraina er kompliserte og sammensatte, og rasjonalet for invasjonen fortoner seg forskjellig, avhengig av hvilken side av gjerdet de betraktes fra.
Det er ikke snakk om svart eller hvitt eller noen absolutt sannhet mht. hva som er den eneste korrekte fremstillingen. Desto viktigere er det å få fram relevant kontekst og kontradiksjon til ensidige narrativ, slik at det ikke blokkeres for diplomatiske kompromiss og at partene forblir i skyttergravene.
Den raske ekspansjonen av NATO mot øst og inn i tidligere sovjetisk interessesfære har vært en torn i siden for Russland helt tilbake til 1990-tallet. Russerne satt en rød strek ved Ukraina. Det er velkjent ikke bare i Kreml, men også i Washington. Sikkerhetspolitisk, geopolitisk og når det gjelder kjernevåpenbalansen, burde det ikke være vanskelig å forstå hvorfor.
Parallellen til Cuba-krisen i 1962 er iøynefallende. USA utplasserte mellomdistanseraketter i Tyrkia og Italia, men ville ikke tillate russerne å bygge rakettsiloer på Cuba. Og i dag vil aldri USA tillate f.eks. at Kina etablerer baser i Panama eller Mexico. Monroe-doktrinen forklarer hvorfor.
Det unnskylder på ingen måte Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina, men det burde ikke være vanskelig å forstå at atommakten Russland, på samme måte som atommakten USA, har legitime sikkerhetsinteresser. De sikkerhetspolitiske driverne bak Cuba-krisen og krigen i Ukraina er de samme. Dette er viktig kontekst som ikke bør underslås når det gjelder å forstå hva krigen i Ukraina dreier seg om.
Det er trist og tragisk at Glenn Diesen nå blir tvunget til å trekke seg. Men fortvil ikke. Dere står dere ikke uten alternativ. Norgesdemokratene er det eneste partiet som har vært klare og tydelige hele tiden. Vi viker ikke en tomme.
Vi er kritiske til den vedvarende våpenstøtten til Ukraina. De enorme våpensendingene forlenger krigen, koster tusenvis av menneskeliv og øker risikoen for en storkrig og bruk av kjernevåpen. Vi ønsker en diplomatisk løsning snarest mulig.
Som Diesen og som Trump og som alle andre som ønsker en løsning ved forhandlingsbordet heller enn å bidra til ytterligere eskalering av krigen, er vi blitt rødbeiset som Russlandsvennlige putinister. Det er vi ikke.
Norgesdemokratene er et nasjonalkonservativt og antiglobalistisk parti. Vi er skeptisk til vestlig involvering i internsjonale konflikter og mener det er kommet lite godt ut av det. Vi er på linje med Trump i USA og med AfD i Tyskland, men ikke med noen av stortingspartiene, heller ikke med Frp som som ikke står tilbake for noen av de andre krigshaukene i Stortinget.
Øystein Steiro Sr. er Norgesdemokratenes førstekandidat til stortingsvalget i Akershus og Vest-Agder.